Innavl og lav genetisk variasjon - en utfordring for rasen Maine coon


Når man ser på bilder av de nærmeste slektningene til vår katt, Nordic Lynx Crazy Kiss også kaldt Puma, så er det ikke vanskelig å se hvem hun ligner mest på sånn rent utseendemessig. Men hvem har hatt størst innflytelse på genetikken til katten vår? Av Puma sin stamtavle i PawPeds ser vi at hun har en "complete inbreeding" (COI) / total innavlsprosent på 16%. I PawPeds kan man også finne hvor stor andel av genetikken til katten som stammer fra de såkaldt "topp fem" foundation kattene og "klonene". Crazy Kiss har 72.6% av sin genetikk fra "topp fem" kattene og 37.9% fra klonene. Hun er med andre ord en ganske gjennomsnittlig "sammensatt" Maine Coon sånn rent genetisk sett. Selv om hun er helt unik i våre øyne. 

Genetisk variasjon er summen av ulikheter i genotype / arvestoff til individene i en populasjon. Vi vet fra biologisk forskning at det er viktig at artene har en stor bredde i genetikken. Høy genetisk variasjon øker overlevelsen av populasjonen som helhet. Høy innavlsprosent gir genetisk depresjon, sykdom og tidlig død. Jeg har tidligere skrevet om innavl og matadoravl hos hund. I dette blogginnlegget er temaet innavl hos Maine coon katter og hvorfor den genetiske variasjonen i denne katterasen er så lav. Men først et eksampel fra det spanske kongehuset - som faktisk har mer til felles med Maine coon katter enn man skulle tro! For det er ikke så lurt å få barn med "søstra si". Hverken for folk eller katter.

Liten variasjon i genene - kongeeksempelet 
Vi har lenge vist at alvorlige sykdommer og tidlig død i kongefamiliene i Europa skyldtes innavl - de utallige ekteskapene mellom nære familiemedlemmer for å beholde makten. Det spanske habsburgerdynastiet var et av Europas mektigste dynastier, og satt på Spanias trone gjennom landets gullalder på 1500-1600-tallet, da Spania vokste til et av verdens ledende kolonimakter. Alvarez et al. (2009) har publisert et slektstre for 16 generasjoner "habsburgere" basert på informasjon om hele 3000 familiemedlemmer. Studiet viste at antall søsken-ekteskap var høyt i denne familien, og 9 av 11 ekteskap som kongene inngikk i løpet av sin regjeringsperiode over fem generasjoner, var mellom søskenbarn, onkler og nieser. Alvarez et al. (2009) kartla også andelen innavl hos enkeltpersone i familien. Innavlsprosenten indikerer sannsynligheten for at et individ har liten genetisk variasjon, altså at foreldrene deler mange av sine gener. Innavlsprosenten økte for hver generasjon i denne kongefamilien. Kong Filip I som besteg tronen i 1516 hadde en innavlsprosent på 2.5%, mens den siste kongen i rekken (kong Karl II) hadde en innavlsprosent på hele 25.4%. Høy innavl i denne familien resulterte i oppsiktsvekkende høy barnedødelighet, sykdom og tidlig død. Det gikk altså ikke så bra med denne kongefamilien. Men hvordan ser det ut for Maine coon-kattene?


Innavl har også resultert i lav genetisk variasjon hos Maine coon katter
Historisk sett har man anerkjent over 120 ulike raser innen arten tamkatt (Felis catus), men ikke alle disse katterasene er blitt vedlikeholdt. Som en konsekvens av små populasjonsstørrelser basert på et lite antall "Foundation-katter" og dermed genetiske flaskehalser, sliter mange katteraser med arvelige sykdommer (Menotti-Raymond et al. 2008). Det er faktisk rapportert over 200 arvelige sykdommer hos katt, og det finnes i dag genetiske tester for mange av disse sykdommene (Lyons 2010).

Maine coon kattene oppstod på 1860-tallet i New England, USA. Dagens Maine Coon katter stammer fra noen hundre enkeltindivider (Foundation-kattene), som ble registrert i stambøkene på 1960 og 1970-tallet. Foundation-kattene var katter uten kjente foreldre / stamtavle som ble selektert og innskrevet i stamboken fordi de var rasetypiske. FIFe kaller slike "førstegenerasjonskatter" for "noviser". Også i dag jobber noen oppdrettere med å spore opp  slike "novise-katter" som kan bli godkjent som nye Foundation-katter. PawPeds har laget en oversikt over Foundation-kattene på sin The Maine Coon Heritage Site.

Innavlsprosenten viser altså hvor stor prosent av genene som er lik hos mor og far. Genetikerne fraråder tettere innavl enn 6,25% (parring mellom søskenbarn). Paringer mellom halvsøsken gir en innavlsprosent på 12,5. Mange kombinasjoner kan ved første øyesyn se ut til å gi en lav innavslprosent, men når man ser nærmere på stamtavlen viser det seg at en eller flere katter går igjen mange steder på stamtavlene til både mor og far, slik at innavlsprosenten kan bli høy på kombinasjonen som helhet. Når man skal beregne innavlsprosenten er det derfor viktig å studere stamtavlene til foreldredyrene i mange generasjoner bakover. Dagens Maine Coon katter har en gjennomsnittlig total innavlsprosent på 15%, mange mye høyere. Hvorfor er det slik?

Topp 5 Foundation kattene

En av grunnene til den høye innavlsprosenten hos Maine coon kattene er at de fleste av dagens Maine coons har en svært stor andel av sin avstamning, hele 70%, fra bare fem individer, de såkaldte "Topp 5" Foundation kattene:
  • Andy Katt of Heidi Ho (ca 20%)
  • Bridget Katt of Heidi Ho (ca 20%)
  • Dauphin de France of Tati-Tan (ca 15%)
  • Tatiana of Tati-Tan (ca 8%)
  • Whittemore Smokie Joe (Smokie Joe of Whittemore) (ca 7%)
"Topp 5" kattene fikk alle svært mange avkom (dette kalles "matadoravl"), og er dermed forfedre / mødre til de allerfleste av dagens Maine Coons.

Klonene
En annen "genetisk flaskehals" i Maine Coon kattene´s slektstre er de såkaldte “klonene”. Disse er alle avkom etter kattene Sonkey Bill og Polly Adeline. Avkommene fra denne kombinasjonen var så like at de ble kaldt "klonene". Disse såkaldt "klonene" ble igjen "linjeavlet" videre gjennom flere generasjoner, og de fleste Maine Coon-katter i dag har stamtavler med rundt 35% av sitt genmateriale fra disse kattene, noen opp til 50% kloner

Problemet er at når man avler på / kombinerer nært beslektede individer, så vil dette føre til lav genetisk variasjon. Man riskerer også å "doble recessive gener", noe som kan føre til sykdom og helseproblemer hos avkommene. Innavl er forbundet med nedsatt / dårlig immunforsvar og økt forekomst av automimmun sykdom. Innavlsdepresjon viser seg også gjennom økt forekomst av arvelig sykdom, større risiko for kreft, problemer med reproduksjon (nedsatt fertilitet, dårlig sædkvalitet, små kattungekull, høy dødelighet for kattunger), og redusert størrelse på voksne katter. Genetisk variasjon er derfor en viktig del av avlsarbeidet både av hensyn til helse, funksjon og ekseriør. Gjennomsnittlig total innavl bør altså helst ikke ligge på mer enn 6,25% over tid i rasen som helhet, og dersom man gjør tette avlinger i en generasjon bør man passe på å utavle i neste generasjon. 
Anne M Berge skriver på sin Westeros Maine Coon blogg om "showlinjene" og "outcrosslinjene" innenfor Maine Coons i Norge: "Fra den første Maine Coon kom til Norge i 1993 har godt over 350 oppdrettere vært involvert i rasen, tidligere eller aktive i dag. De fleste av dem har vært opptatt av store vakre showkatter. Slike showkatter har en gjennomsnittlig total innavl (COI) på 15 – 18 % og noen ganger høyere, over 20 %. "
En innavlsprosent på 20% tilsvarer genetisk slektskap nesten like høy som for paringer mellom helsøsken (25%). I oppdrett av Maine coons er det selvsagt ikke nok å se på innavlsprosenten. Det er mange andre faktorer som også må vurderes, feks alvorlige sykdommer som hjertesykdommen hypertrofisk kardiomyopati HCM og hoftedysplasi HD som er et betydelig problem for rasen. Men dersom man skal klare å øke den genetiske variasjonen for rasen - og slik bidra til å styrke og vedlikeholde en sunn gen pool med sunne, friske Maine coon katter, så må flest mulig av oppdretterne jobbe systematisk med utavl på friske katter gjennom mange generasjoner. Det fantes en gang hundrevis av "Foundation-katter". I hvilke linjer finner man disse igjen slik at man kan avle for størst mulig genetisk varisjon?

Outcross oppdrettere
De allerfleste Maine Coon-katter har i dag ca 65-70% av sitt genetikk fra "Topp-fem" kattene, 50-55% fra tre av disse, 30-35% fra to av "Topp-fem" kattene, og vanligvis 30-35% fra klonene - selv om noen kan ha helt opp til 50% kloner

En "outcross-katt" er av PawPeds definert som en katt som har sin genetikk etter
  • 50% av "Topp-fem" kattene (mot vanligvis 65-70%) eller
  • 35% av de tre vanligste kattene (mot vanligvis 50-55%) eller
  • 25% av de to vanligste kattene (mot vanligvis 30-35%) eller
  • 20% eller mindre av klonene (mot vanligvis 30-35%)
PawPeds har laget en "database" med katter / linjer som har mindre innslag av "Topp fem" kattene og klonene i sine stamtavler. Dette er et verdifult verktøy for oppdrettere i arbeidet med utavl: Outcross Cattery List. PawPeds har også laget en oversikt over oppdrettere som jobber med outcross-katter - altså katter som har et lavere innslag av topp fem-kattene på foundation-nivå i sine stamtavler, og / eller færre av de vanligste etterkommerne (klonene) i senere generasjoner. Det er desverre få som jobber med utavl / outcrossing på Maine coons i Norge, noen flere i Sverige.

Referanser

Alvarez G, Ceballos FC, Quinteiro C (2009) The role of Inbreedning in the Extinction of an European Royal Dynasty. PLoS ONE 4 (4): e5174. doi:10.1371/journal.pone.0005174
Lyons LA (2010) Topical Review. Feline Genetics: Clinical Applications and Genetic Testing. Topics in Companion Animal Medicine 203-212.
Menotti-Raymond M et al. (2008) Patterns of molecular genetic variation among cat breeds. Genomics 91: 1-11.

Mer lesning

http://www.westeros.no/maine-coon/health/inbreeding/
http://www.mainecoonringen.no/maine-coon/rasens-historie/de-forste-maine-coon/
https://www.pawpeds.com/MCO/ancestors/
https://www.pawpeds.com/MCO/ancestors/foundation.html
https://www.pawpeds.com/MCO/mchs/articles/glossary.html#inbreeding 



Kommentarer